I mårens rike

Tekst og foto: Svein Bjørnar Skjæveland

Det var på bakken vi så de første tegnene, Arnt Ove Jøsang og jeg. Små, avlange, bøyde ekskrementer. Det var for mange på et lite område til at dette kunne være tilfeldig, vi måtte være i mårens territorium. Kanskje kunne vi få den til å komme regelmessig om vi la ut litt mat jevnt og trutt. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk. Etter tips fra andre som hadde foret mår, gikk vi i gang.  Arnt Ove var litt mer ivrig enn meg i begynnelsen, men det gikk ikke lang tid før vi sprang om kapp for å fore. Kostholdet ble variert i begynnelsen, honning, druer, rosiner, frukt, syltetøy, honnikorn og diverse pålegg. Det var tydelig størst omsetning på søtsakene. Det virker kanskje kjent? Sammen har vi i noen år hatt et hubroprosjekt gående, og på vei opp for å fore hubroen går vi gjennom området hvor vi hadde sett spor etter mår. Det var jo hendig å legge igjen litt mat til måren siden vi likevel gikk forbi.

hovedbilde

En dag på vei opp for å fore hubroen hørte jeg en lyd i buskene. Jeg stoppet opp og stod helt stille. Var det en skygge jeg så under trærne på andre siden av steingjerdet? Jeg ventet litt og gikk forsiktig noen steg videre. Der var lyden igjen; skyggen stod nå oppe på steingjerdet og så på meg. Dette var det første møtet med måren. Vi stod begge urørlige og kikket på hverandre. Den var skeptisk men også nysgjerrig. Da jeg etter en stund sakte begynte å gå videre forsvant den ned bak steingjerdet og jeg så ikke mer til den.

Måren lurer bak treet

Arnt Ove fant en passende stokk for måren å posere på, plasserte den ved en flott tue purpurlyng, og så var det bare å få opp kamuflasjeteltet. Det ble plassert 7-8 meter fra stokken.En kveld vi kom opp hørte vi lyder fra innsiden av teltet. Vi åpnet forsiktig glidelåsen og innenfra stirret Mår Junior på oss. Han var tydelig misfornøyd med at vi kom og forstyrret. Inne i teltet lå jo godsakene. Hvordan forteller vi en liten mårkrabat at det er vi som skal være på innsiden av teltet og han på utsiden? Rollene var byttet om. Vi prøvde å lokke med honning for å få måren ut av teltet uten hell. Til slutt måtte Arnt Ove dytte den forsiktig ut med kamerastativet. Tydelig irritert, og lite forståelsesfull hvorfor den ikke fikk være inne i teltet med oss, gryntet den litt og hoppet inn i noe buskas.

Mår Jr. i teltet

Ved hjelp av Nikons intervallfunksjon kunne vi sette opp kamera og få bilder uten selv å måtte være til stede. Det var et nyttig verktøy for å prøve å finne et mønster når på døgnet måren fant det for godt å dukke opp på foringsplassen. Vi fikk etter hvert mest tro på kveldsøkta. En kveld satt vi teltet og ventet. Klokka var rundt kvart på ti da Far Mår dukket opp. Den poserte villig på stokken i purpurlyngen og forsvant videre etter en halvtime. Vi satt en stund til og vurderte å pakke sammen. Det begynte å gå mot høy ISO og lange lukkertider da Mor Mår og hennes to halvsmå plutselig dukket opp og ville ha sin del av honningen. De var høyt og lavt vel og lenge. Poserte på stokken og klatret i et tre vi hadde satt opp. Klokka var nå mellom ti og halv elleve denne kvelden i slutten av juli. På et høydedrag lenger bak kunne vi se at hubroen hadde landet. Den sitter ofte og sjekker at alt er trygt før den går ned på åteplassen foran kamuflasjen. Vi hadde mår som klatret i treet rett foran oss, og hubro i bakgrunnen som en konge på haugen, i samme bilderuta! Dessverre tillot begrenset dybdeskarphet på teleobjektiv ikke gode bilder av begge samtidig. Derimot rullet det film inn på brikka. Ved manuell fokus kunne vi fokusere på måren, bak på hubroen og tilbake på måren uten å svinge på kamerahuset. Kvelden ble spesiell.

Alt i alt var det et veldig artig prosjekt, og om jeg ikke tar veldig feil smøres det igjen honning på stokken litt utpå våren.