Kategoriarkiv: Naturfoto

Natur og fuglefoto. Bilder og spennende fortellinger.

Alt var lettere før

Tekst og foto: Svein Bjørnar Skjæveland

Alt var lettere før…

da kunne jeg ta med kamerasekken, rusle opp i Hubroland og sette meg i kamuflasjen. Jeg var klar på 10 min. Nå sleper jeg opp blybatterier, spenningsomformere og diverse kasser mot regn, og det tar over en time å bli klar. Til gjengjeld har døra åpnet seg til en ny verden av muligheter.

Av oppgraderingene fra D3S til D4 var det bl.a muligheten til bedre fjernbetjening og fokusering i lite lys som trigget min interesse. I over fem år har Arnt Ove og jeg fulgt et hubropar, og da er dette perfekte egenskaper for et kamera. D4 kan fjernstyres trådløst eller via kabel. Jeg valgte i første omgang å satse på nettverkskabel, da jeg må ha kontakt med kamera uten avbrudd 12 timer i strekk.

Under fotografering i vår kamuflasje står kamera ofte på utsiden 10 -12 meter fra skjulet i en hobbymodifisert plastkasse mot regn. Brennvidder kan være fra 16–50 mm. Selv sitter jeg i kamuflasjen med fjernkontroll. Ulempen var tidligere at jeg ikke kunne gå ut for å fikse eller gjøre endringer på kamera-innstillinger før utpå morgenkvisten etter at fuglen var fløyet. Jeg måtte derfor på forhånd gjette meg til en slags kombinasjon av blender, lukkertid og ISO som skulle fungere både i lys og mørke.

Etter at D4 var kommet i hus gikk turen til Clas Ohlson for å kjøpe lang nettverkskabel, og deretter innom Biltema for plukke opp plastikkrør som nettverkskabelen kunne trekkes gjennom. Siden kabelen ligger ute i terrenget, kunne jeg ikke risikere at mus satte fortennene i kabelen og spolerte drømmebildet.

Jeg fant fort ut at min laptop ikke har styrken i batterikapasitet, så før dette kunne fungere måtte jeg innom Biltema igjen og kjøpe blybatteri og så spenningsomformer på Clas Ohlson. Nå klarte laptop’en natta gjennom med glans.

I nettverksmodus står lysmåleren på D4 på hele tida. Med ca 100 bilders fotografering og minimalt bruk av Live View varer batteriet i 6,5 timer. Ved oppstart kl 22 om kvelden vil det si jeg gikk tom for strøm kl 04:30. Noen ganger kan det være nok, andre ganger kan hubroen finne på å besøke plassen ennå noen timer. Ingen vits i å gå før ekstranummeret er over. Etter noen netter med testing innså jeg at jeg trengte mer strøm. Løsning: Strømadapter til D4 erstatter batteriet. Problem: Ingen stikkontakt i bushen. Rett til Biltema igjen for å kjøpe nytt blybatteri, spenningsomformer fra Clas Ohlson og ny kasse for å beskytte dette mot regn. Nå hadde jeg strøm som et middels stort norsk kraftverk.

D4 i nettverksmodus med kabel kan styres på flere måter, enten via Nikons Camera Control Pro (eget software) eller via en nettlesermodul som ligger i kameraet. Jeg bruker Camera Control Pro. Her kan jeg nå de fleste innstillingene på kameraet jeg har behov for via laptop, også Live Wiev og videofunksjon. Da jeg ofte har flere blitser i sving er det også en fordel å kunne regulere styrken på disse. Blitskompensasjon kan justeres direkte på D4, men via Camera Control Pro er denne funskjonen «grået ut» fordi D4 ikke har innebygget blits. Det er likevel mulig å justere blitsstyrke i Camera Control Pro ved å velge en spesiell funksjon i menyen på D4 som bestemmer at ved endring av eksponeringskompensasjon skal både blits og vanlig eksponering justeres.

Hos hubroen fotograferer jeg i manuel modus. Da har jeg mulighetene til å påvirke resultatet i den retning jeg vil. Stort sett velger jeg å ha blitsene i standard i-TTL modus og starter på minus 3EV. I mørket er kunsten å dempe blitslyset nok, så ikke motiv, fjell og einerbusker skriker opplyst mot en mørk bakgrunn av sjø, holmer og skjær. Bildet kan jeg se på skjermen på lap top’en inne i kamuflasjen med en gang, og jeg kan vurdere om eksponeringen er slik jeg vil ha den. En fotograf sa en gang at det finnes ingen fasit på korrekt eksponering, den er bare korrekt i forhold til slik du selv ønsker å se resultatet. Ønsker jeg en lysere bakgrunn, kan jeg velge en lengre lukkertid for å slippe inn mer lys uten at eksponeringen av motivet endres. Motivet blir akkurat likt belyst av blitsen. Blitsblinket er så kort i forhold til lukkertiden en sommernatt at det spiller ingen rolle for eksponeringen av motivet om jeg velger 1/10s eller 1/20s. Ett eksponeringstrinn endring av lukkertid kan gjøre underverker med bakgrunnen. Det jeg oppnår er en fantastisk mulighet til å kunne balansere bakgrunnen bedre til motivet.

Mulighetene som D4 gir, åpnet nye dører og gjorde at det ble mange flotte netter med hubroen i sommer – flere enn normalt. Neste år vurderer jeg å leie en sherpa eller to som kan være med å bære batterier.

Tekst og foto: Svein Bjørnar Skjæveland

Bjørnefotografering i de finske skoger

Brunbjørn i Finland. Foto: Bjørn Frafjord

Tidligere i år var en av våre ansatte i Spania og fotograferte lamme- og gåsegribb. Det viste seg å være en meget vellykket tur, og vi som satt igjen her i kalde nord var selvfølgelig også lystne på fototur. Vi begynte så smått å vurdere mulighetene for å få til en tur til Finland for å fotografere bjørn og ulv. Etter litt undersøkelser på nett, og å ha hentet inn litt informasjon fra folk i naturfotomiljøet, fant vi ut at Lassi Rautiainen og www.articmedia.fi kunne tilby oss det vi var ute etter. Planleggingen begynte plutselig å bli mer alvorlig, og vi øynet muligheten for å ta med flere av våre venner og kunder på denne turen. Vi begynte å legge ut litt følere for å lodde stemningen i miljøet og det viste seg fort at interessen var større enn forventet. Det endte med et reisefølge på totalt atten personer.

Oppmøte på flyplassen rett etter klokken fem på morgenen var ikke noe problem med tanke på uka som lå foran oss. Reisefeberen hadde for de fleste satt inn et par uker i forveien, og stemningen var høy på vei østover. Av praktiske grunner var reisefølget delt inn i to grupper. Første gruppe hadde fire døgn med fotografering fra mandag til fredag, mens andre gruppe hadde fire døgn fra tirsdag til lørdag. Jeg for min del var i gruppe nummer to, og syns det var ganske behagelig når dama i innsjekk på flyplassen tok tak i oss turkledde og fotosekkbærende naturfotografer og fikk sjekket bagasjen helt frem til Kajaani. Hun hadde underlig nok møtt på en lignende gjeng dagen før også.

På Gardermoen flyplass plukket vi med oss en østlending, en svenske og en litt overivrig rogalending som hadde dratt kvelden i forveien for å slippe morgenflyet fra Stavanger.

Gruppen var fulltallig.

Gjengen forsøker å finne frem til bjørneland

Gjengen forsøker å finne frem til bjørneland. foto: Egil Fjøsne

Etter et par korte flyturer og en lengre biltur, med innlagt kartlesingspause, stod vi til slutt på tunet til Lassi dypt inne i de finske skoger. I et forrykende tempo fikk vi i oss litt middag før fotosekken ble pakket og vi var på kort tid klar til å dra avgårde til fotoskjulene. Kvelden før hadde første gruppe fått bilder av både bjørn og ulv og stemningen var på topp. Vi fikk fordelt oss i de forskjellige skjulene og rigget oss til for første kveld med fotografering. Siden vi var så mange måtte vi fordele oss på forskjellige områder, en ganske grei ordning som gir muligheter for forskjellige motiver og miljøer. Første kveld, for vår del, hadde vi besøk av flere bjørner i tillegg til ulv i nydelig kveldslys, dessverre var de utenfor fotoavstand for de fleste av oss, og etter hvert ble det også klart at humør er omvendt proporsjonalt med ISO-verdi. For min egen del ble det kun bilder morgenen etter den første natta. Vi våknet tidlig og skrudde forsiktig på Live-view’en på kameraet for å sjekke om det var noe spennende utenfor. Tror du ikke at det stod en svær bamse å knasket på åtet. Vi hoppet ut av soveposene og rigget oss til for å fotografere dette flotte dyret; dessverre viste det seg at vi hadde oppdaget den idet den slikket tallerkenen ren, og den tuslet rolig avgårde lenge før minnebrikkene våre var fulle.

Om enn vi ikke hadde fått vinnerbildet den første natta var stemingen på topp rundt frokostbordet inne på hytta til Lassi. Der ble det utvekslet erfaringer og opplevelser fra de første nettene til første gruppen. Minnekort ble tømt på datamaskiner og bilder ble forløpende vurdert. Sentrale tema rundt frokostbordet var blant annet; ISO, lukker, fokus, brennvidde og litt vennligsinnet harsellering mellom Canon- og Nikonbrukere.

Bjørn og Andreas forsøker å komme nærmere naturen

Bjørn og Andreas forsøker å komme nærmere naturen. foto: Jonathan Björklund

I og med at fotografering av bjørn og ulv foregår på ettermiddag/kveld og påfølgende morgen hadde vi hele dagene til å gjøre andre ting. For å kunne tilby litt forskjellig var det satt opp litt kurs og foredrag slik at de som ønsket, kunne forhåpentligvis fylle på med litt ny fotokunnskap. Mens noen fulgte foredrag var andre ute og forsøkte å komme nær den finske naturen ved hjelp av makrooptikk.

Andreas forsøker å fange tyttebær i flukt

Andreas forsøker å fange tyttebær i flukt. foto: Bjørn Frafjord

En kort tur nedover skogsveien åpenbarte mange flotte motiver som ble forsøkt forevigt. I tillegg var det også blåbær og tyttebær å finne. Andreas, i denne salige poseringen, demonstrerer her hvordan man fanger flygende tyttebær. Når det var tomt for bær flyttet vi fokus over på fuglelivet. Den ene og den andre dukket etter hvert opp i trærne rundt hytta, og ble behørlig dokumentert av lange brennvidder. Været var, stort sett, særdeles bra og vi koste oss (nesten) like mye på dagtid som når vi fotograferte bjørn og ulv utover kvelden.

Reisefølget var meget variert med yngste deltaker på 25 år, mens eldstemann hadde rukket å bli 74 år. Uavhengig av alder, kompetanse, utstyrspark og bosted vil jeg tro at alle hadde noen fantastiske opplevelser i de finske skogene, og at samtlige kom hjem med alle kroppsdeler i behold og ikke minst flotte bilder av både dyr og natur.

 

Takk, alle sammen, for en flott tur! Håper det ikke er lenge til neste gang!

Tekst av Bjørn Frafjord

Den lange fredagen

Orreleik

Tekst og foto: Daniel Vigane, 12 år.

På langfredagen stod jeg og pappa opp klokken 02:30, og ingen av oss hadde sovet noe særlig før det. Da vi møtte Arnt Ove, Martur Young og Bauni ved bilen, så hadde visst ikke de sovet så mye heller. Grunnen til det var nok at vi var litt spente. Vi skulle på orreleik, og det hadde ingen av oss sett før.

På veien så vi to hjorter og en hare. Vi kjørte oss litt på villspor, men fant veien til slutt.Vi gikk en tur på stien og søkte dalens ro før vi var framme. Jeg og pappa satt i et telt, Martur Young og pappaen hans, Arnt Ove satt i et telt og Bauni tok plass i et tredje telt.

Vi hadde akkurat rigget oss til da de første orrhanene kom.
De laget mange kule lyder og så festlige ut med halen spredt ut. Vi hørte også ganske tydelig når de fløy fram og tilbake.
Så begynte to av dem å slåss ca 4 meter fra skjulet, men det var alt for lite lys til å fotografere. Men lyset kom etter hvert, og jeg fikk mange gode bilder.
Vi satt i et telt som var ment for en person så det var litt trangt. Men det gikk fint og vi byttet litt på plassene og kameraene så vi begge fikk med oss det som skjedde. Det ble litt slåssing senere på morgenen og det fikk vi begge bilder av. Fint vær var det også. På slutten fløy den siste orrhanen rett mot oss og opp på teltet vårt et liten stund og fly videre lenger vekk. Vi gikk ut av teltet etter det. De andre hadde visst sett andre ting enn oss fordi vi satt forskjellige steder. Når jeg kom hjem, sov jeg ikke før om kvelden så det ble den lengste langfredagen så langt i mitt liv.

Jeg er 12 år og er veldig fornøyd med det jeg fikk oppleve. Det var artig. Takk til Kåre Gaarder for at vi fikk låne kamuflasjen.

I mårens rike

Tekst og foto: Svein Bjørnar Skjæveland

Det var på bakken vi så de første tegnene, Arnt Ove Jøsang og jeg. Små, avlange, bøyde ekskrementer. Det var for mange på et lite område til at dette kunne være tilfeldig, vi måtte være i mårens territorium. Kanskje kunne vi få den til å komme regelmessig om vi la ut litt mat jevnt og trutt. Vi bestemte oss for å gjøre et forsøk. Etter tips fra andre som hadde foret mår, gikk vi i gang.  Arnt Ove var litt mer ivrig enn meg i begynnelsen, men det gikk ikke lang tid før vi sprang om kapp for å fore. Kostholdet ble variert i begynnelsen, honning, druer, rosiner, frukt, syltetøy, honnikorn og diverse pålegg. Det var tydelig størst omsetning på søtsakene. Det virker kanskje kjent? Sammen har vi i noen år hatt et hubroprosjekt gående, og på vei opp for å fore hubroen går vi gjennom området hvor vi hadde sett spor etter mår. Det var jo hendig å legge igjen litt mat til måren siden vi likevel gikk forbi.

hovedbilde

En dag på vei opp for å fore hubroen hørte jeg en lyd i buskene. Jeg stoppet opp og stod helt stille. Var det en skygge jeg så under trærne på andre siden av steingjerdet? Jeg ventet litt og gikk forsiktig noen steg videre. Der var lyden igjen; skyggen stod nå oppe på steingjerdet og så på meg. Dette var det første møtet med måren. Vi stod begge urørlige og kikket på hverandre. Den var skeptisk men også nysgjerrig. Da jeg etter en stund sakte begynte å gå videre forsvant den ned bak steingjerdet og jeg så ikke mer til den.

Måren lurer bak treet

Arnt Ove fant en passende stokk for måren å posere på, plasserte den ved en flott tue purpurlyng, og så var det bare å få opp kamuflasjeteltet. Det ble plassert 7-8 meter fra stokken.En kveld vi kom opp hørte vi lyder fra innsiden av teltet. Vi åpnet forsiktig glidelåsen og innenfra stirret Mår Junior på oss. Han var tydelig misfornøyd med at vi kom og forstyrret. Inne i teltet lå jo godsakene. Hvordan forteller vi en liten mårkrabat at det er vi som skal være på innsiden av teltet og han på utsiden? Rollene var byttet om. Vi prøvde å lokke med honning for å få måren ut av teltet uten hell. Til slutt måtte Arnt Ove dytte den forsiktig ut med kamerastativet. Tydelig irritert, og lite forståelsesfull hvorfor den ikke fikk være inne i teltet med oss, gryntet den litt og hoppet inn i noe buskas.

Mår Jr. i teltet

Ved hjelp av Nikons intervallfunksjon kunne vi sette opp kamera og få bilder uten selv å måtte være til stede. Det var et nyttig verktøy for å prøve å finne et mønster når på døgnet måren fant det for godt å dukke opp på foringsplassen. Vi fikk etter hvert mest tro på kveldsøkta. En kveld satt vi teltet og ventet. Klokka var rundt kvart på ti da Far Mår dukket opp. Den poserte villig på stokken i purpurlyngen og forsvant videre etter en halvtime. Vi satt en stund til og vurderte å pakke sammen. Det begynte å gå mot høy ISO og lange lukkertider da Mor Mår og hennes to halvsmå plutselig dukket opp og ville ha sin del av honningen. De var høyt og lavt vel og lenge. Poserte på stokken og klatret i et tre vi hadde satt opp. Klokka var nå mellom ti og halv elleve denne kvelden i slutten av juli. På et høydedrag lenger bak kunne vi se at hubroen hadde landet. Den sitter ofte og sjekker at alt er trygt før den går ned på åteplassen foran kamuflasjen. Vi hadde mår som klatret i treet rett foran oss, og hubro i bakgrunnen som en konge på haugen, i samme bilderuta! Dessverre tillot begrenset dybdeskarphet på teleobjektiv ikke gode bilder av begge samtidig. Derimot rullet det film inn på brikka. Ved manuell fokus kunne vi fokusere på måren, bak på hubroen og tilbake på måren uten å svinge på kamerahuset. Kvelden ble spesiell.

Alt i alt var det et veldig artig prosjekt, og om jeg ikke tar veldig feil smøres det igjen honning på stokken litt utpå våren.

Fastfood i Flatanger

Tekst og foto: Asbjørn Vigane.

I begynnelsen av Juli dro fire karer fra Stavanger til Flatanger og Ole Martin Dahle for å fotografere havørn. Arnt Ove Jøssang fra Stavanger Foto, Roy Mangersnes som er Nikon – ambassadør, Svein
Bjørnar Skjæveland og undertegnende hadde alle pakket ned Nikonutstyret. På Værnes møtte vi femtemann, Vegard Berg, som er teknisk begavet fra Nikon Norge. Turen gikk videre med leiebil
et par timer inntil vi parkerte i Flatanger. I det vi gikk ut av bilen hang det en ørn på vinden like utenfor bebyggelsen og ønsket oss velkommen.

Med unntak av Roy var det første gang vi besøkte stedet, og etter å ha forsøkt oss på lokale ørner i Rogaland med brukbart hell, var vi nysgjerrige på om historiene vi hadde hørt om Flatanger var sanne. At Norge Rundt på NRK hadde brukt et helt program i Flatanger tidligere på året hadde også bidratt til store forventninger.

En skjønner fort at Ole Martin Dahle er rett mann på rett sted. Han gir mye av seg selv og gjør alt for at gjestene skal få en god opplevelse. Innkvarteringen var i et relativt nytt hus bygget med tanke på tilreisende fotografer. Veggene prydes av fotografier i mange varianter, og i oppholdsrommet er det en bokhylle full av bøker signert naturfotografer fra inn – og utland.

Etter å ha spist på det lokale spistestedet med det «lokale» navnet Zanzibar, var vi klare for første økt. Været var perfekt med litt vind. Vinden er alltid en faktor, og for mye vind er ikke av det gode når arbeidsplattformen er en båt som nødvendigvis vil gynge i takt med bølgene. Men vinden har betydning også for ørnene og deres adferd. Litt vind gir både fly og ørner bedre løft og manøvreringsmuligheter, og håpet var at ørnene ville være modige. Vi ønsket jo at de skulle komme nokså nær.

Allerede fra starten av begynte Ole Martin å fore måker med gammelt brød. Dette resulterte i en hel flokk som lå bak båten, et godt synlig signal om at her er det mat å få.

Mens en mange andre steder må basere seg på å oppsøke ørnene, var det omvendt i Flatanger. «Fastfoodbåten» gikk gjennom territoriene til forskjellige ørnepar, og ørnene oppsøkte båten når de ville ha mat. Og det ville de jo. Noen individer kom flere ganger i løpet av en økt, noen tok med seg kona, noen ville helst jage vekk andre ørner mens andre igjen foretok en «bypass» uten å stupe etter fisk. Ole Martin har navn på de forskjellige ørnene og vet en hel del om hvordan de forskjellige individene oppfører seg. Det er til stor hjelp å vite på forhånd at «denne kommer fort».

Virkelig heftig ble det da Ole Martin plasserte båten på grensen mellom tre territorierer, og det kom ørner fra alle kanter på en gang. Ved en anledning fulgte alle en ørn gjennom søkeren, og en annen kom og snappet fisken uten at noen i båten hadde sett den i det hele tatt. Ikke en gang flygeleder Ole Martin så den før etterpå.

Til sammen ble det 4 økter på sjøen, og veldig mange ørnestup. Å være så nær en så stor og majestetisk fugl blir en ikke lei av med det første. Noen ganger lot en kamera ligge og var tilskuere når ørnene slo klørne ned i fisken.

I tillegg til ørner ble det bilder av rådyr i sjøkanten og en økt med fotografering av måker i motlys mot mørk bakgrunn. En av kveldene fikk vi også uventet besøk utenfor huset. Klokken 23.30 oppdaget vi 3 revevalper på et jorde ved huset, og takket være at Arnt Ove hadde en grenseløs vilje til å ofre alt vi hadde av kjøttpålegg i kjøleskapet, så ble de tre valpene veldig nærgående.

I tillegg til svært gode muligheter for fotografering, så var innkvarteringen og ikke minst Ole Martin selv med på å gjøre totalopplevelsen veldig bra. Her var det godt å være.

Roy har lagt ut noen bilder på bloggen sin, http://roywildphoto.blogspot.com/

Tekst og foto: Asbjørn Vigane

I kongeørnens rike

Foto og tekst: Frode Håland

Kongeørn. Foto: Frode Håland

I likhet med mange andre har jeg så lenge jeg kan huske hatt interesse for natur og dyreliv. Spesielt har interessen for rovdyr og rovfugler vært stor. Det er noe mystisk og samtidig mektig ved disse skapningene. At jeg skulle få muligheten til å få oppleve disse rovfuglene på nært hold var vel egentlig en ganske så fjern tanke i utgangspunktet. Snarere ikke- eksisterende. Vel og merke før jeg kom i kontakt med Arnt Ove Jøsang ved Stavanger Foto.

Etter å ha blitt ”introdusert” for et par lokale hønsehauker på nært hold i 2008, var det gjort. Spenningen og opplevelsen av å få oppleve disse rovfuglene var nok til å bli ”hektet” på denne form for fotografering. Når jeg så fikk muligheten til å få oppleve Kongeørn på samme måte, var jeg ikke vanskelig å spørre.

Kongeørn. Foto Frode Håland

Planen var satt. 02.02.09 skulle det skje. Sammen med Asbjørn Vigane skulle jeg oppsøke kongeørnens rike et sted i Rogaland.

Ryggsekken var pakket: sovepose, ekstra sett med klær, mat og drikke, fotoutstyr og lykt. Ja, du leste rett, lykt. Instruksjonen fra Arnt Ove var klar: opp til skjulet før det ble lyst og returen skulle skje i mørket den også. Dette for å ikke skremme rovfuglene.

Vanligvis vil det for et utpreget B- menneske som meg være forholdsvis problematisk å stå opp tidlig etter en natt med få timer søvn. For en kan trygt si at jeg sov ytterst dårlig denne natten. Denne morgenen var dog et unntak. Vanvittig trøtt, men full av adrenalin kom jeg meg ut av sengen. Tidlig!

Etter en god kjøretur var vi fremme. Kaldt og mørkt var det, men det stanset ikke to svært motiverte amatørfotografer. Asbjørn hadde gått løypen ved en tidligere anledning, så han ledet an. En god gåtur og vi var endelig fremme ved skjulet som vi hadde fått låne av Stig Frode Olsen og Thor Jan Salte.

”Mat” ble plassert ut og fotoutstyret ble montert på plass i skjulet noen få meter unna, i god tid før lysets frembrudd.

Etter at vi begge hadde fått skiftet til tørre klær og var kommet oss opp i hver vår sovepose, var vi klar. Rådet fra Arnt Ove var å vente med å fotografere til rovfuglen hadde begynt å spise. Vi ble enige om at dette var strategien å følge. Den hadde jo vist seg å fungere glimrende med hønsehauken.

Spente satt vi og speidet ved hver vår lille åpning etter tegn på rovfugl. Tenk om vi skulle være så heldig at det skulle dukke opp kongeørn?

Plutselig ble vi oppmerksom på en STOR rovfugl som satt på en stein ca. 50 meter ifra skjulet. Klokken var rundt kl 0900, og det var ikke optimale lysforhold enda. Klisjeen om at spenningen var til å ta og føle på passer godt i denne sammenheng. Vel vitende om hvordan vi burde forholde oss, måtte vi nøye oss med kun å se på rovfuglen. Fotoutstyret lot vi stå urørt. Tro meg, det var vanskelig å la være å ta bilder!

Heldigvis ga tålmodigheten resultat. Kun noen få meter fra oss, ved det utlagte åtet, landet det en stor rovfugl. Etter å ha finlest den utmerkede boken til Stig Frode Olsen, ”Rovfugler og Ugler i Nord- Europa” forut for turen, var vi ikke i tvil. Det var en kongeørn som satt foran oss!

Pulsen steg enda et hakk og pekefingeren begynte å lengte etter utløseren. Var kongeørnen trygg nok, eller ville den fly avgårde uten å spise?! Vi MÅTTE vente…..

Joda, kongeørnen begynte å spise og vi ble fort enige om at fotoforbudet nå var opphevet. Først forsiktig med noen få enkeltbilder, deretter var det fritt frem. Rovfuglen reagerte ikke på lyden fra kamerahusene våre.

Første rovfuglen var tydeligvis klar over at det var konkurrenter i luften. Den brettet etterhvert vingene over åtet i et forsøk på å skjule det. En fasinerende opptreden. At kongeørnen er en forsiktig rovfugl er det ingen tvil om. Den så seg rundt nærmest etter hvert eneste inntak av mat.

Kongeørn 2. Foto Frode Håland

Denne dagen hadde vi kongeørn nede på åtet ved fem anledninger. Lysforholdene ble bare bedre og bedre utover dagen. Det kunne ikke blitt bedre.

Jeg husker ikke nøyaktig antall bilder som ble tatt denne dagen, men som det ofte er med ”førstegangsreisende” ble det tatt en stor mengde bilder. Flere hundre pr. person.

For de som lurer; ja, tiden gikk svært fort denne dagen.

Kongeørn 3. Foto Frode Håland

Noen vil kanskje spørre seg hva som får to voksne mennesker til å stå grytidlig opp og sitte i et skjul fra tidlig morgen til sent ettermiddag, bare for å få sett/ta bilde av en rovfugl. Vel vitende om at en kan risikere at ingen rovfugl vil dukke opp. Vel, til det er det bare en ting å si: det må oppleves for å forstå det! Om det var verdt innsatsen? Ubetinget JA!

Siden den gang har det blitt noen turer til på fjellet. Alltid utstyrt med digitalt speilrefleks og teleobjektiv. Majoriteten av bildene jeg har tatt er tatt med Nikon D700 og AF- S 300 2.8. Utstyr som jeg forøvrig er svært tilfreds med.

Det er ikke bare størrelsen som gjør kongeørnen spesiell i mine øyne. Måten den seiler på vinden mellom fjelltoppene, majestetisk. Følelsen av at man er på besøk i kongeørnens rike slår en med en gang. Man blir ydmyk i en slik setting. For en fantastisk skapning!

Kongeørn 4. Foto Frode Håland

Hver gang jeg ser på bildene gjenopplever jeg øyeblikkene. Vel vitende om at det ikke finnes for mange av disse flotte fuglene og at det er ytterst viktig å vise hensyn. Jeg er takknemlig for å ha fått muligheten til å bli bedre ”kjent” med denne fantastiske skapningen.

For andre likesinnede, sjekk ut nettsiden til fotografen Stig Frode Olsen: www.raptorphoto.com.

Makro og småkryp

Nærfoto gjennom øynene til en vordende biolog.

I den makrobiologiske verden finnes det utrolig mange spennende detaljer som man vanligvis ikke ser. Mye på grunn av at vi ikke tar oss tid til å se, men også fordi mye er så smått at spesialutstyr er nødvendig.

Her er vi som har et makroobjektiv heldige. Du kan med et makroobjektiv få så stor forstørrelse at det blir mulig å se små detaljer som øyet ellers ikke oppfatter. Disse detaljene kan fra et biologisk standpunkt være svært interessante å få med på bildet, og er ofte interressante i et grafisk og kunstnerisk perpektiv også. Når man i tillegg kan gjøre kraftige utsnitt, blir det mulig å hente fram enda flere små detaljer. For de som er interessert i artsbestemming av småkryp, kan det i noen tilfeller være aktuelt å ta flere bilder av same dyr. Jeg tenker for eksempel på at man ved avfotografering av sommerfugler gjerne prøver å få med så mye som mulig av tegningen på vingens overside, og i noen tilfeller vingens underside.

Raskt om systematikk

Alle dyr er satt i et hierkastisk system:  Rike – Fylum – Klasse – Orden – Familie – Slekt – Art.

Ta for eksempel vepsen på bildet: Dyreriket – Arthropoda (Ledddyr) – Insecta – Hymenoptera (veps, bier og maur) – Vespidae – Vespula germanica.

Det går selvfølgelig an å dele dette videre inn i grupper; over– og underfylum, -klasse, -orden, osv.

En god del arter her i landet kan artsbestemmes bare ved hjelp av fargetegninger. I slike tilfeller kan det være gunstig å få slikt med på bildet. Andre dyregrupper igjen kan kun bestemmes til art ved hjelp av mikroskop.

macro-1
I dette bilde ser vi en stikkeveps av arten Vespula germanica. Denne arten kan gjenkjennes på de tre prikkene i pannen.

Karakterer som brukes for artsbestemming varierer mye fra gruppe til gruppe. Fluer og andre mygg bestemmes mye på vingemønster. Disse karakterene kan hos små mygg, selv med god makroforstørrelse, bli vanskelige å idetifisere. I tillegg kreves det spesialliteratur for videre bestemming. En rekke biller, edderkopper, stikkeveps og spesielt sommerfugler kan lett gjenkjennes på fargetegninger.

macro-2
Hos edderkopper kommer man ofte lett ned til familie ved å se på øyestillingen.

Det første bildet viser en Pisauridae (fam.) dette kan vi se både på øyestilinge og hvordan den bærer eggsekken. Arten er Pisaura mirabilis. På det neste bildet kan vi se tydelig forskjell på øynene fra det første. Her ser vi en Hoppeedderkopp (saticidae). Den er veldig lett å kjenne igjen på de store øynene i front. Dette er en art som fanger byttet ved å hoppe på det. Den har derfor et meget velutviklet syn og da spesielt godt dybdesyn. Sett i sammenligning med hjulspinnere, for eksempel korsedderkopp, så er disse nesten blinde.

macro-3
Hoppeedderkopp (saticidae)

Kos deg med makrofotograferingen av småkryp. Jo mer du vet om arten, jo lettere blir det å ta gode bilder av den.

Prosjekt Hubro

Når lykken er bedre enn forstanden er vel den mest passende beskrivelsen på dette prosjektet.

sint hubro

Jeg og Svein Bjørnar Skjæveland hadde som mål å fotografere havørn på nært hold, men etter et års foring med utlagt åte hadde vi fremdeles ikke sett noen havørn utfor kamuflasjebua. Utlagt åte ble spist opp i løpet av et par døgn så det var ingen tvil om at rovfuglene var på plass, men lange dager i kamuflasjebua uten å se tegn til liv på utsiden gjorde oss mistenksomme.

Det var på tide å finne ut av hva som foregikk når vi ikke satt på vakt. Vi laget hull i kamuflasjeveggen og et Nikon 77mm filter ble limt fast med silikon. Nå var det mulig å sette opp kamera trygt og tørt inni kamuflasjebua og samtidig montere en solblender i filtergjengene på utsiden slik at glasset fikk litt bekyttelse for vær og vind.

Trinn to ble å rigge et Nikon D200 med Nikkor 80-200/2,8 og bruke et batterigrep på kameraet for å doble strømkapasiteten. Dette kameraet gav oss to viktige muligheter, innebygd tidsintervall-funksjon og automatisk isojustering som gjorde at vi kunne sette blender 2,8 og la kamera justere isoverdier ettersom lysforholdene endret seg. Med intervaller på 20 minutter mellom hvert bilde hadde vi mulighet til å ta bilder dag og natt i tre fire døgn før det var tomt for strøm.  Iso 200 på dagen og opptil 3200 iso om natten gav muligheter til å se hva som foregikk selv i en mørk vinternatt.  – Og det gikk ikke lenge før vi fant ut at det var hubroen som var på besøk i de mørkeste timene. Problemet var bare at lukkertider på et par sekunder selv på 3200 ISO ikke gav håp om særlig bra bilder.

Vi bestemte oss for å fortsette prosjektet hele høsten, vinteren og våren for så å få mulighet til å fotografere hubro i de lyseste sommernettene. Fra Stavanger til “hubroland” og tilbake tar det ca 4 timer så det ble et drøyt prosjekt å legge ut åte en gang pr. uke i 8 måneder…….. Det kjennes derfor ekstra godt når man nå lykkes og har et par med hubroer innom åteplassen hver natt. Ekstra stor ble opplevelsen da vi hadde hannen 8 meter fra kamuflasjen mens den ropte for å markere sitt revir.

I natt er det Bjørn og Andreas fra Stavanger foto som skal ha nattevakt i Hubroland.  «Du skal ikkje sove bort sumarnatta…»

Her er et lite utvalg med bilder fra de siste 3 ukene. Fotografer er Asbjørn Vigane, Svein Bjørnar Skjæveland, Arnt Ove Jøsang, Roy Mangersnes og Ole Jørgen Liodden

Her finner du nettsiden til Roy Mangersnes www.wildphoto.no

Her finner du nettsiden til Ole Jørgen Liodden www.naturfokus.no